Utvekslingsveggen.

Om ikke jeg har truffet midt på, så er det godt mulig at jeg har sparka hen i en av kantene på den franske veggen og forstua en fot. Kanskje var det nettopp i denne foten at lysta til å studere på fransk lå – nå er den i alle fall borte. Jeg skylder alt på veggen som i det minste burde ha tatt seg bryet med å ringe før den dukka opp.

Så nå sitter jeg her. Jeg har ikke lenger energi til å engasjere meg i studiene, eller noe som helst… på fransk, og har gjemt meg bort i et hjørne av Mesopotamia istedenfor. Jeg har gått både fjortende og sjette arrondissement på langs og har endt opp i Louvre, i første. Og her planlegger jeg å bli en stund til.

Jeg har bare én plan for øyeblikket og den er å møte opp til eksamen og få det overstått. Så skal jeg bruke den siste måneden av oppholdet til å ta Paris med storm (riktignok på et fryktelig begrensa budsjett). Etter det er det bare å satse på at veggen tar hintet og drar hjem til seg selv, så jeg kan reise herfra med lyst til å komme tilbake.