Intimite’t m1: nærgående handling.
august 14, 2009
Jeg kan høre naboen gjennom kjøkkenvifta. Jeg hører det vaskes opp og jeg kan nesten få tak i ord. Øret har vært vendt opp mot lyden i noen minutter nå, men jeg har ennå ikke turt å gi meg til kjenne, ikke prøvd å si “hallo”. I tilfellet de også kan høre meg, forholder jeg meg rolig, observerende, lyttende. Jeg tenker at hvis jeg står her lenge nok, kan jeg finne ut av hvem disse andre menneskene er.
Kanskje er det ikke naboen i det hele tatt. Kanskje bor de inne i vifta, de som får alt til å snurre og lage lyd hver gang jeg trykker på knappen. Lyset over komfyren har gått, så nå vasker de nok opp i mørket.
Minuttene går og det klirrer i glass og det sies noe jeg nesten kan forstå. Rørene gjør det vanskelig å få tak i ord. Jeg vurderer å gi meg til kjenne, prøver nesten å si “hallo”, men så jeg lar det være. I frykt for at de også kan høre meg, forholder jeg meg passiv enn så lenge. Én dag, en annen dag, når jeg blir tøff nok, skal jeg finne ut av hvem disse andre menneskene er.
