Overvåkning og personlig hygiene.

Da er eksamenskappløpet endelig i gang. “Hva heter datatilsynet i Frankrike?” og “hvor stor kapasitet har en CD-R?”, spørres det. Jeg aner ikke… ikke da, ikke nå og jeg gidder heller ikke finne ut av det. Og jeg nekter å bry meg noe mer om “informatikk” på fransk…

Tida går fort og franskmennene elsker å finne upraktiske løsninger. Bare en halv time seinere var det derfor duka for eksamen nr 2 – på engelsk og som følgende: “During World War I, what did France want to do in Syria? Did (og legg endelig merke til den deilige oversettinga fra fransk her) she do it? What were her reactions to English actions in Syria?” No stress, jeg har oversikt og jeg svarer i vei. Til jeg plutselig stopper opp – til jeg ser plakatene på veggen.

Som resultat av vårens influensakaos har den franske regjeringa nemlig slått til med et par tiltak for å minske risikoen for smitte… og da har de, blant annet, bestemt seg for å nå ut til folket med informasjon (propaganda?) om hvordan man holder seg frisk… Denne informasjonen henger nå side om side med alle andre påminnelser og påbud rundt om i byen , på metroen og universitetet, og består i all hovedsak av tre punkter:

1: Hold Dem for munnen når De hoster. Slik unngår De å smitte Deres neste.

2: Vennligst kast alle papirlommetørkler i søppeldunken når De er ferdig med dem. Dette holder byen ren og forebygger smitte.

3: Vask hendene Deres flere ganger om dagen – med sepe og i minst tre minutter hver gang. Dette forebygger smitte av bakterier og virus og De unngår å smitte deres neste.

Jeg leser… bruker litt tid på de livaktige og engasjerende illustrasjonene som følge med teksten og klarer ikke lenger å tenke på eksamen, for dette er virkelig noe for seg selv (og mye mer interessant). Det er riktignok sant at en god del franskmenn har et helt absurd forbruk av lommetørkler og at de ofte synes det er greit å oppbevare dem i lomma etter at alle (!) sorgene er snytt ut. Kanskje trenger de av og til en påminnelse om at lomma man ofte har hånda i (gjerne rett før man hilser på andre) ikke nødvendigvis behøver å være en søppelbøtte… men å vaske seg? …flere ganger om dagen?

Jeg er kanskje naiv, men jeg liker å ta det for gitt at når jeg har tatt i noe skittent… da vasker jeg hendene etterpå. Særlig i romantikkens hovedstad skulle man tro at folk visste å såpe seg inn med jevne mellomrom, men så er vel dette kanskje bare en storby som alle andre. Folk er folk uansett hvor de bor og når sant skal sies, er det jo lenge siden jeg først konstanterte at ikke alle parisere er like gode å lukte på…

Tilbake til virkeligheten. Det som slår meg mest av alt ved dette synet, er imidlertid ikke selve budskapet på plakatene, men heller at Sarkozys regjering ser på det som sin oppgave å oppdra nasjonen de har ansvaret for. Og de gjør det grundig. De forteller den både hvor og hvordan den skal gå på metroen, de sjekker vesker for å utelukke ting som sier pang og de passer på at det alltid er nok kampkledd politi (les: militær) i gatene til at folk kan føle seg trygge.

Og så nå… Nå har de altså, i tillegg til alt dette, tatt på seg oppgaven med å lære bort hygiene. Jeg lurer i et øyeblikk på om jeg er tilbake på barneskolen, men så ser jeg med ett at eksamensvakta som tidligere leste opp “regler for overvåkning og disiplin ved eksamen i høyere utdanning” skuler i min retning. Jeg husker at jeg er i Paris …og bare halvveis ferdig med besvarelsen, for hva gjorde egentlig Frankrike i Syria?

Vertinnebluesen.

På Aftenposten.no leser jeg om “Kassadamen som hatet kunder” og får med en gang jeg ser tittelen assosiasjoner til Stieg Larssons “Menn som hater kvinner”, uten å helt skjønne hvor sammenhengen ligger. Jeg leser om hvor kjipe franske kunder kan være og om hvor synd det er på kassadamene og jeg tenker med ett at Aftenpostens korrespondent i Paris neppe kan ha vært innom nærbutikken min i 14. arrondissement.

Riktignok møter kassadamene her, som i andre dagligvarebutikker, motgang. De sier “bonjour” 350 ganger om dagen og vel så det og de trenger tillatelse fra sjefen til å gå på do. De trenger det òg til å annullere varer fra kassa når det trengs… og dårlige kunder finnes alltid. Jeg vet ikke om kundene i 14. arrondissement er spesielt kjipe og at kassadamene derfor har gitt opp (for det virker som om de har gjort nettopp det), men jeg synes allikevel ikke det er særlig flatterende at de svarer med å oppføre seg på en måte som ville fått meg sparka på dagen hjemme i Oslo.

Det er liten vits å klage over kundene når man ikke er interessert i å gjøre en innsats selv. Trekk litt i smilebåndene selv en gang i mellom – se meg i det minste i øynene mens dere ønsker meg “bonjour”. Jeg smiler til dere hver gang jeg handler og det kan da umulig koste dere så mye bare å se på meg. Jeg gjør alt jeg kan for at dere skal trives på jobb, så ta det ut på sjefen og muligens systemet før dere velger å overse meg fullstendig ved å snakke i telefonen, lese et brev dere har fått… eller bestemmer dere for å skrelle en appelsin og spise den (!) mens jeg står med pengene i hånda – klar til å betale for varene som allerede er slått inn.

Anna Sams “største belønning er at 170000 kolleger nå kan gå på jobb med løftet hode”, skriver Aftenpostens korrespondent i Paris. Jeg lurer på om kassadamene ytterst i 14. arrondissement i det hele tatt har fått med seg at denne boka finnes og jeg lurer på om den får dem til å tenke bedre om seg selv. Idiotiske kunder finnes alltid og en god del av dem “bør skamme seg”, men kjære kassadamer: det er faktisk mulig å fokusere på de kundene som smiler og det går an å smile tilbake… selv om det ofte koster litt.

Ikke i Mali…

Han står ikke stille som de fleste og han løper heller ikke, med stresskofferter under armene, som resten: han nærmest danser. Vugger mellom sidene, før han i takt med rytmen fra hjula tar ett skritt tilbake; så ett skritt fram. Ett skritt ned og ett skritt opp. To ned og ett opp nå, ett ned og føtter som kolliderer. Blikk fra de som venter og fra de som ikke har tid. Et ansikt med blikk som flakker. Mellom mennesker og maskin og han vugger. De fleste og resten forsvinner i samme retning og han blir igjen. Ett skritt ned og ett skritt opp. Trappa ruller opp og
han danser to ned og ett opp nå. Trappa ruller opp og han danser.

Jeg danser ikke, for det er lenge siden jeg kjørte rulletrapp for første gang. Så han ser på meg og han smiler og han snakker og han sier:
“il n’y a pas comme ça au Mali!”

Simone de Deuxmillehuit.

Kanskje er det bare jeg som har misforstått – kanskje er det alle de andre. Men der sto jeg da. Jeg og et sammenkrølla sitat. Krølla sammen og forsøkt bretta ut, baklengs, for deretter å bli klistra på alle landets prøveromsspeil..

I følge Simone er ikke kvinne noe man er, men noe man blir. Prøveromsspeilet vil gjøre meg til kvinne ved å presse på meg (enda) flere ting. Du ser jo så bra ut i den genseren – riktig så kvinnelig. Kvinne er noe man blir ved å kjøpe, kjøpe seg belter, kjøpe seg klær, og det ene plagget mer glitrende enn det andre.

Kvinnestatusen er visstnok noe man må jobbe med. Både fullkornsfrokoster (som hjelper til med å passe linja) og uendelig sladder om Britneys morsinstinkt er deler av det andre kjønns skjebne. Femti tips til å tilfredsstille ham i senga og nåde den som ikke følger reglene. Nåde den som ikke daglig skrubber vekk appelsinhud, nåde den som viser det minste tegn til svakhet.

Det ble ikke noen genser på meg, jeg gadd ikke. Jeg får heller varme meg med en caffè latte; på lettmelk, naturligvis. Den inneholder jo kun 1,5 % fett og forhåpentligvis også litt Omega-3. Kanskje er det bare jeg som har misforstått – jeg håper det er alle de andre.

 

Barneoppdragelse i Oslo.

Han hadde ikke så mye, den lille gutten. Men alt man ikke har, tenkte han, er ikke så viktig så lenge man har vilje, så lenge man har grus. En neve grus og en eldre kvinne å kaste den på. Det var dette han hadde for hånd og det ville han bruke, for han var en snarrådig liten gutt. Som Askeladden, tenkte han.

Han veide fordelene og ulempene mot hverandre, så bestemte han seg. Lista tilsa at det var et godt valg. Noe å fortelle i barnehagen i morra, tenkte han nok. Han funderte litt på hva mamma kom til å si, men kom fram til at dette var av mindre betydning.

Så han gjorde det. Han strakk hånda mot bakken, det var ikke så langt ned. Han fant det han lette etter, tok fart, løp, sikta og der: fulltreffer! Han var heldig, han var treffsikker og all grusen traff henne – den gamle trollkjerringa i skaut, som sitter og tigger utenfor Oslo City.

Hva vil mamma si? Han stopper opp et sekund. Mamma sier ingen ting. Mamma syntes nok det var greit, mamma tenker nok at hun har oppdratt en klok og modig sønn. Hadde han ikke reddet henne kanskje? Hadde han ikke vunnet? Jo, så visst, tenkte han. Han vant.