Overvåkning og personlig hygiene.

Da er eksamenskappløpet endelig i gang. “Hva heter datatilsynet i Frankrike?” og “hvor stor kapasitet har en CD-R?”, spørres det. Jeg aner ikke… ikke da, ikke nå og jeg gidder heller ikke finne ut av det. Og jeg nekter å bry meg noe mer om “informatikk” på fransk…

Tida går fort og franskmennene elsker å finne upraktiske løsninger. Bare en halv time seinere var det derfor duka for eksamen nr 2 – på engelsk og som følgende: “During World War I, what did France want to do in Syria? Did (og legg endelig merke til den deilige oversettinga fra fransk her) she do it? What were her reactions to English actions in Syria?” No stress, jeg har oversikt og jeg svarer i vei. Til jeg plutselig stopper opp – til jeg ser plakatene på veggen.

Som resultat av vårens influensakaos har den franske regjeringa nemlig slått til med et par tiltak for å minske risikoen for smitte… og da har de, blant annet, bestemt seg for å nå ut til folket med informasjon (propaganda?) om hvordan man holder seg frisk… Denne informasjonen henger nå side om side med alle andre påminnelser og påbud rundt om i byen , på metroen og universitetet, og består i all hovedsak av tre punkter:

1: Hold Dem for munnen når De hoster. Slik unngår De å smitte Deres neste.

2: Vennligst kast alle papirlommetørkler i søppeldunken når De er ferdig med dem. Dette holder byen ren og forebygger smitte.

3: Vask hendene Deres flere ganger om dagen – med sepe og i minst tre minutter hver gang. Dette forebygger smitte av bakterier og virus og De unngår å smitte deres neste.

Jeg leser… bruker litt tid på de livaktige og engasjerende illustrasjonene som følge med teksten og klarer ikke lenger å tenke på eksamen, for dette er virkelig noe for seg selv (og mye mer interessant). Det er riktignok sant at en god del franskmenn har et helt absurd forbruk av lommetørkler og at de ofte synes det er greit å oppbevare dem i lomma etter at alle (!) sorgene er snytt ut. Kanskje trenger de av og til en påminnelse om at lomma man ofte har hånda i (gjerne rett før man hilser på andre) ikke nødvendigvis behøver å være en søppelbøtte… men å vaske seg? …flere ganger om dagen?

Jeg er kanskje naiv, men jeg liker å ta det for gitt at når jeg har tatt i noe skittent… da vasker jeg hendene etterpå. Særlig i romantikkens hovedstad skulle man tro at folk visste å såpe seg inn med jevne mellomrom, men så er vel dette kanskje bare en storby som alle andre. Folk er folk uansett hvor de bor og når sant skal sies, er det jo lenge siden jeg først konstanterte at ikke alle parisere er like gode å lukte på…

Tilbake til virkeligheten. Det som slår meg mest av alt ved dette synet, er imidlertid ikke selve budskapet på plakatene, men heller at Sarkozys regjering ser på det som sin oppgave å oppdra nasjonen de har ansvaret for. Og de gjør det grundig. De forteller den både hvor og hvordan den skal gå på metroen, de sjekker vesker for å utelukke ting som sier pang og de passer på at det alltid er nok kampkledd politi (les: militær) i gatene til at folk kan føle seg trygge.

Og så nå… Nå har de altså, i tillegg til alt dette, tatt på seg oppgaven med å lære bort hygiene. Jeg lurer i et øyeblikk på om jeg er tilbake på barneskolen, men så ser jeg med ett at eksamensvakta som tidligere leste opp “regler for overvåkning og disiplin ved eksamen i høyere utdanning” skuler i min retning. Jeg husker at jeg er i Paris …og bare halvveis ferdig med besvarelsen, for hva gjorde egentlig Frankrike i Syria?

Eksibisjonisme i Paris.

Metroen i Paris er fylt til randa av musikere med varierende talent og det er nesten umulig å komme seg fra én stasjon til en annen uten å treffe på en av dem. Det de alle må ha til felles – de er der jo, alle sammen – er et ønske om å bli sett. Selvfølgelig akkompagnert av et like stort ønske om å bli hørt og om å tjene en slant eller til livets opphold.

Metromusikantene mener at bidraget deres til kulturen er verdt plass, så de tar den. De tar med seg det de eier av talent og stiller seg opp til både spott og …spe. De spiller sanger fra gamle tv-serier og sanger vi alle kan, uten å ane hvem som sang den til å begynne med. Dag etter dag framfører de samme strofene mens de venter på å bli sett. Alle unntatt én.

Hun, som de andre, tenker hun har noe som resten burde få ta del i. Hun synger, og i dag har hun fått låne en mikrofon og en høytaler. Hun har forberedt seg. Hun har øvd og hun har pugga og hun er så klar som hun bare kan bli. Hun tar en mikrofon og en høytaler under armen og hun drar til Miromesnil.

Når hun kommer fram, finner hun plassen hun mener hun fortjener og hun tar den, men ikke som de andre. Hun synger og hun ønsker å bli hørt… men hun vil ikke bli sett. Hun stiller seg med ansiktet mot veggen og hun fremfører Wuthering Heights. Hun høres, men hun finnes ikke. For så lenge hun ikke ser oss – ser vi ikke henne.

Utvekslingsveggen.

Om ikke jeg har truffet midt på, så er det godt mulig at jeg har sparka hen i en av kantene på den franske veggen og forstua en fot. Kanskje var det nettopp i denne foten at lysta til å studere på fransk lå – nå er den i alle fall borte. Jeg skylder alt på veggen som i det minste burde ha tatt seg bryet med å ringe før den dukka opp.

Så nå sitter jeg her. Jeg har ikke lenger energi til å engasjere meg i studiene, eller noe som helst… på fransk, og har gjemt meg bort i et hjørne av Mesopotamia istedenfor. Jeg har gått både fjortende og sjette arrondissement på langs og har endt opp i Louvre, i første. Og her planlegger jeg å bli en stund til.

Jeg har bare én plan for øyeblikket og den er å møte opp til eksamen og få det overstått. Så skal jeg bruke den siste måneden av oppholdet til å ta Paris med storm (riktignok på et fryktelig begrensa budsjett). Etter det er det bare å satse på at veggen tar hintet og drar hjem til seg selv, så jeg kan reise herfra med lyst til å komme tilbake.

Ikke i Mali…

Han står ikke stille som de fleste og han løper heller ikke, med stresskofferter under armene, som resten: han nærmest danser. Vugger mellom sidene, før han i takt med rytmen fra hjula tar ett skritt tilbake; så ett skritt fram. Ett skritt ned og ett skritt opp. To ned og ett opp nå, ett ned og føtter som kolliderer. Blikk fra de som venter og fra de som ikke har tid. Et ansikt med blikk som flakker. Mellom mennesker og maskin og han vugger. De fleste og resten forsvinner i samme retning og han blir igjen. Ett skritt ned og ett skritt opp. Trappa ruller opp og
han danser to ned og ett opp nå. Trappa ruller opp og han danser.

Jeg danser ikke, for det er lenge siden jeg kjørte rulletrapp for første gang. Så han ser på meg og han smiler og han snakker og han sier:
“il n’y a pas comme ça au Mali!”

Hva man lærer på universitetet.

Da Gud hadde skapt jorda og alle dyra, skapte han menn. De første mennene på jorda brukte tida på å jakte og på å spise kjøtt. Desverre hadde Gud glemt å gi mennene noe særlig med kokkekunnskaper og det tok ikke lang tid før de gikk lei av å spise det samme kjøttet dag etter dag.

En av de klokeste blant mennene hadde lagt merke til at de andre dyra hadde koner til å stelle hjemme. Dette var ingen dum idé og sammen med de andre gikk han til Gud for å spørre om ikke de også kunne få kvinner. Sånn kunne mennene fortsette å jakte mens kvinnene stelte i stand maten hjemme.

Da Gud hadde hørt hva mennene hadde å si ba ham dem om å dra ut og drepe et dyr hver. Da alle mennene var kommet tilbake fra jakta, ba Gud dem om å legge fram dyra de hadde drept. Noen av mennene hadde tatt med seg griser, andre hadde drept gaseller. Ganske mange hadde fanga og drept aper, men ingen hadde tatt med seg noen elefant, for de var alle alt for tunge.

Så skapte Gud dyra om til kvinner og alle mennene fikk hver sin kone til å stelle hjemme. Gud lot hver av kvinnene beholde egenskapene til dyret mannen deres hadde drept. De kvinnene som Gud laga av griser blei late. Alle mennene som hadde drept aper fikk kvinner som krangla og skreik, mens antilopene blei til de vakreste kvinnene av alle. Da Gud hadde skapt om alle dyra til kvinner så han at det ikke var noen smarte blant dem, for ingen av mennene hadde drept noen elefant.