Intimite’t m1: nærgående handling.

Jeg kan høre naboen gjennom kjøkkenvifta. Jeg hører det vaskes opp og jeg kan nesten få tak i ord. Øret har vært vendt opp mot lyden i noen minutter nå, men jeg har ennå ikke turt å gi meg til kjenne, ikke prøvd å si “hallo”. I tilfellet de også kan høre meg, forholder jeg meg rolig, observerende, lyttende. Jeg tenker at hvis jeg står her lenge nok, kan jeg finne ut av hvem disse andre menneskene er.

Kanskje er det ikke naboen i det hele tatt. Kanskje bor de inne i vifta, de som får alt til å snurre og lage lyd hver gang jeg trykker på knappen. Lyset over komfyren har gått, så nå vasker de nok opp i mørket.

Minuttene går og det klirrer i glass og det sies noe jeg nesten kan forstå. Rørene gjør det vanskelig å få tak i ord. Jeg vurderer å gi meg til kjenne, prøver nesten å si “hallo”, men så jeg lar det være. I frykt for at de også kan høre meg, forholder jeg meg passiv enn så lenge. Én dag, en annen dag, når jeg blir tøff nok, skal jeg finne ut av hvem disse andre menneskene er.

Norge på langs.

Eller i alle fall marka nord for Oslo. Et vått, skrått, kaldt og fint eventyr som umulig kan fortelles på mindre enn tre dager. Brukte Askeladden kortere tid på å bane seg gjennom fjell og daler på jakt etter prinsessa og det halve kongeriket, kanskje? Jeg tviler.

Barneoppdragelse i Oslo.

Han hadde ikke så mye, den lille gutten. Men alt man ikke har, tenkte han, er ikke så viktig så lenge man har vilje, så lenge man har grus. En neve grus og en eldre kvinne å kaste den på. Det var dette han hadde for hånd og det ville han bruke, for han var en snarrådig liten gutt. Som Askeladden, tenkte han.

Han veide fordelene og ulempene mot hverandre, så bestemte han seg. Lista tilsa at det var et godt valg. Noe å fortelle i barnehagen i morra, tenkte han nok. Han funderte litt på hva mamma kom til å si, men kom fram til at dette var av mindre betydning.

Så han gjorde det. Han strakk hånda mot bakken, det var ikke så langt ned. Han fant det han lette etter, tok fart, løp, sikta og der: fulltreffer! Han var heldig, han var treffsikker og all grusen traff henne – den gamle trollkjerringa i skaut, som sitter og tigger utenfor Oslo City.

Hva vil mamma si? Han stopper opp et sekund. Mamma sier ingen ting. Mamma syntes nok det var greit, mamma tenker nok at hun har oppdratt en klok og modig sønn. Hadde han ikke reddet henne kanskje? Hadde han ikke vunnet? Jo, så visst, tenkte han. Han vant.