Vertinnebluesen.

På Aftenposten.no leser jeg om “Kassadamen som hatet kunder” og får med en gang jeg ser tittelen assosiasjoner til Stieg Larssons “Menn som hater kvinner”, uten å helt skjønne hvor sammenhengen ligger. Jeg leser om hvor kjipe franske kunder kan være og om hvor synd det er på kassadamene og jeg tenker med ett at Aftenpostens korrespondent i Paris neppe kan ha vært innom nærbutikken min i 14. arrondissement.

Riktignok møter kassadamene her, som i andre dagligvarebutikker, motgang. De sier “bonjour” 350 ganger om dagen og vel så det og de trenger tillatelse fra sjefen til å gå på do. De trenger det òg til å annullere varer fra kassa når det trengs… og dårlige kunder finnes alltid. Jeg vet ikke om kundene i 14. arrondissement er spesielt kjipe og at kassadamene derfor har gitt opp (for det virker som om de har gjort nettopp det), men jeg synes allikevel ikke det er særlig flatterende at de svarer med å oppføre seg på en måte som ville fått meg sparka på dagen hjemme i Oslo.

Det er liten vits å klage over kundene når man ikke er interessert i å gjøre en innsats selv. Trekk litt i smilebåndene selv en gang i mellom – se meg i det minste i øynene mens dere ønsker meg “bonjour”. Jeg smiler til dere hver gang jeg handler og det kan da umulig koste dere så mye bare å se på meg. Jeg gjør alt jeg kan for at dere skal trives på jobb, så ta det ut på sjefen og muligens systemet før dere velger å overse meg fullstendig ved å snakke i telefonen, lese et brev dere har fått… eller bestemmer dere for å skrelle en appelsin og spise den (!) mens jeg står med pengene i hånda – klar til å betale for varene som allerede er slått inn.

Anna Sams “største belønning er at 170000 kolleger nå kan gå på jobb med løftet hode”, skriver Aftenpostens korrespondent i Paris. Jeg lurer på om kassadamene ytterst i 14. arrondissement i det hele tatt har fått med seg at denne boka finnes og jeg lurer på om den får dem til å tenke bedre om seg selv. Idiotiske kunder finnes alltid og en god del av dem “bør skamme seg”, men kjære kassadamer: det er faktisk mulig å fokusere på de kundene som smiler og det går an å smile tilbake… selv om det ofte koster litt.

Kvinnemars.

For fjerde år på rad arrangeres 0803-bloggen for å markere kvinnedagen og for første gang blir jeg med. Har du også lyst til å skrive litt, kan du takke ja til den åpne invitasjonen som ligger på Sonitus.

Bonne année 2009.

Det er på tide å lese til eksamen. Jeg begynner snart, jeg lover. Jeg skal bare la Regina Spektor synge ferdig først, så begynner jeg. Bare irritere meg ferdig over at Aftenposten bruker tid på en 29-åring hvis 15 minutter i rampelyset handler om årrekka han har brukt på å plukke paprika av grandiosaen sin tre ganger i uka. Så begynner jeg. “Paprikaen er ikke god” sier han, mens enda flere mennesker dør i og rundt Gaza. Mens vi glemmer resten av verden, glemte Kongo og mens 38.334 kolerasmittede i Zimbabwe kun får fem setninger med oppmerksomhet i en av Norges største tabloider.

Arne Næss er død, Jonas Gahr Støre kjemper mot antisemittismen og Barack Obama lover å stenge fangeleiren Guantánamo Bay på Cuba og å løse Midtøsten-konflikten på én gang så fort han blir ordentlig president. Nicolas Sarkozy innfører gratis museumsinngang for alle under 25 og legger samtidig fram lovforslag som gjør det umulig for rettsvesenet å etterforske mennesker som er beskytta av den politiske makta. Selv om det ser ut til at verden snurrer så fort den bare kan, lærer jeg ikke noe særlig om Vest-Afrika på 1300-tallet ved å ergres over folk som nekter å spise opp grønnsakene sine. Det er på tide å lese til eksamen. Regina Spektor har tapt mot Emilie Simon og jeg begynner å lese. Nå.