Eksibisjonisme i Paris.

Metroen i Paris er fylt til randa av musikere med varierende talent og det er nesten umulig å komme seg fra én stasjon til en annen uten å treffe på en av dem. Det de alle må ha til felles – de er der jo, alle sammen – er et ønske om å bli sett. Selvfølgelig akkompagnert av et like stort ønske om å bli hørt og om å tjene en slant eller til livets opphold.

Metromusikantene mener at bidraget deres til kulturen er verdt plass, så de tar den. De tar med seg det de eier av talent og stiller seg opp til både spott og …spe. De spiller sanger fra gamle tv-serier og sanger vi alle kan, uten å ane hvem som sang den til å begynne med. Dag etter dag framfører de samme strofene mens de venter på å bli sett. Alle unntatt én.

Hun, som de andre, tenker hun har noe som resten burde få ta del i. Hun synger, og i dag har hun fått låne en mikrofon og en høytaler. Hun har forberedt seg. Hun har øvd og hun har pugga og hun er så klar som hun bare kan bli. Hun tar en mikrofon og en høytaler under armen og hun drar til Miromesnil.

Når hun kommer fram, finner hun plassen hun mener hun fortjener og hun tar den, men ikke som de andre. Hun synger og hun ønsker å bli hørt… men hun vil ikke bli sett. Hun stiller seg med ansiktet mot veggen og hun fremfører Wuthering Heights. Hun høres, men hun finnes ikke. For så lenge hun ikke ser oss – ser vi ikke henne.

Pøbler som tagger og gjør alle glade.

Andre dager er metroen streng. Andre dager kjefter den på deg. “Pass på bagasjen din” sier den og er irritert. “Ikke stå i veien” roper den. “Ikke tro at du er spesiell” og “følg alle reglene ovenfor” skriker den!

Andre dager ønsker ikke metroen deg velkommen… men i dag gjør den det.

I dag er ikke metroen streng. I dag er alle reglene gjemt bak svart tusj og imperativene er omformulerte. I dag oppfordrer metroen deg til til å ta bussen hvis du synes det er for trangt på toget. Metroen beordrer deg til å smile og den sier “ha en god dag” før den klapper deg på skuldra og sender deg ut i verden. I dag er metroen grei.