Lovlig, gratis… svingende.

Til sommeren lanseres musikktjenesten Wimp som i følge VG.no skal konkurrere med Spotify om flest brukere i nord. Begge programmene lar deg streame, og dermed høre, musikk på nettet. Gratis, eller til en tier om dagen. Jeg liker musikk og sammen med studentlommeboka mi, synes også jeg det er ok med sånne gratistjenester.

Jeg har imidlertid ingen Spotifykonto og det er mulig at jeg heller ikke kommer til å registrere meg hos Wimp når den kommer… det får tida vise. Enn så lenge holder jeg meg til Deezer.com – den franske versjonen, som (ikke få panik) også finnes på engelsk og som av en eller annen grunn har gått de norske teknologijournalistene hus forbi.

Til forskjell fra både Wimp og Spotify krever Deezer verken noen nedlastning, installering eller penger. Alt den ber deg om er å åpne en konto og så lar den deg streame så mye du bare orker. Gratis. Det lønner seg nok å lage et par spillelister og organisere favorittmusikken litt siden søkerresultatene av og til kan virke litt kaotiske, men dette tar ikke lang tid, er heller ikke vanskelig og jeg nekter å klage.

Så… finn deg en favoritt, skru den på og dans. Dans så lenge du gidder og inviter gjerne en venn til å gjøre det samme når du er ferdig.

Vertinnebluesen.

På Aftenposten.no leser jeg om “Kassadamen som hatet kunder” og får med en gang jeg ser tittelen assosiasjoner til Stieg Larssons “Menn som hater kvinner”, uten å helt skjønne hvor sammenhengen ligger. Jeg leser om hvor kjipe franske kunder kan være og om hvor synd det er på kassadamene og jeg tenker med ett at Aftenpostens korrespondent i Paris neppe kan ha vært innom nærbutikken min i 14. arrondissement.

Riktignok møter kassadamene her, som i andre dagligvarebutikker, motgang. De sier “bonjour” 350 ganger om dagen og vel så det og de trenger tillatelse fra sjefen til å gå på do. De trenger det òg til å annullere varer fra kassa når det trengs… og dårlige kunder finnes alltid. Jeg vet ikke om kundene i 14. arrondissement er spesielt kjipe og at kassadamene derfor har gitt opp (for det virker som om de har gjort nettopp det), men jeg synes allikevel ikke det er særlig flatterende at de svarer med å oppføre seg på en måte som ville fått meg sparka på dagen hjemme i Oslo.

Det er liten vits å klage over kundene når man ikke er interessert i å gjøre en innsats selv. Trekk litt i smilebåndene selv en gang i mellom – se meg i det minste i øynene mens dere ønsker meg “bonjour”. Jeg smiler til dere hver gang jeg handler og det kan da umulig koste dere så mye bare å se på meg. Jeg gjør alt jeg kan for at dere skal trives på jobb, så ta det ut på sjefen og muligens systemet før dere velger å overse meg fullstendig ved å snakke i telefonen, lese et brev dere har fått… eller bestemmer dere for å skrelle en appelsin og spise den (!) mens jeg står med pengene i hånda – klar til å betale for varene som allerede er slått inn.

Anna Sams “største belønning er at 170000 kolleger nå kan gå på jobb med løftet hode”, skriver Aftenpostens korrespondent i Paris. Jeg lurer på om kassadamene ytterst i 14. arrondissement i det hele tatt har fått med seg at denne boka finnes og jeg lurer på om den får dem til å tenke bedre om seg selv. Idiotiske kunder finnes alltid og en god del av dem “bør skamme seg”, men kjære kassadamer: det er faktisk mulig å fokusere på de kundene som smiler og det går an å smile tilbake… selv om det ofte koster litt.

Kjedelig Disney – beklagelige prinsesser.

Det skjedde en gang for litt over et halvt år siden at jeg dro i operaen for å se Tornerose svinge seg til Pjotr Iljitsj sine toner fra slutten av 1800-tallet. En så vakker historie, om en vakker prinsesse og en Prins med majuskel (men desverre ikke så mye annet å skryte av). Danse kan de, medlemmede av Nasjonalballetten og glitre kan de, alle menneskene ansvarlige for kulisser og kostymer. Vakkert var det, men etter ca. 2 timer og 50 minutter var desverre alt jeg satt igjen med skuffelse.

Jeg var skuffa da og litt over at halvt år seinere er jeg det fremdeles. Så inderlig skuffa over Tornerose og hennes manglende evner til å ta seg fram for egen maskin. Det er ikke så fryktelig lenge siden jeg var yngre enn det jeg er nå, og det er dermed bare naturlig at min Tornerose ser ut akkurat sånn som Disney tegna henne i 1959. Vanligvis er jeg storfan av Disney sine klassikere, men Tornerose har jeg aldri vært noe særlig begeistra over og nå fikk hun meg til å tenke og jeg tenker fremdeles.

Når Tornerose ikke lenger danser vals på russisk, er det ikke så merkelig å etter hvert skulle begynne å sammenligne henne med alle de andre prinsesseskikkelsene Disney opp igjennom åra har gitt meg som rollemodeller: Snehvit, Askepott og Ariel for å nevne noen av de åtte glitrende jentene som Disneys har latt pryde forsida til den offisielle prinsesse-hjemmesida si. Alle vakre og med noen variasjoner i framgangsmåten, på jakt etter Prinsen – igjen med majuskel, vett og penger til å ta seg av dem på ekte prinsevis. Før jeg fortsette, kan du jo se Target Women sin versjon av saken:

Etter mye søking rundt om på internett har jeg kommet fram til at jeg enten er dårligere med søkemotorer enn hva jeg trodde eller at det ikke finnes så mye stoff om temaet som jeg skulle ønske. Noe av det jeg derimot har funnet er en tekst som sammenligner kvinnelige hovedroller i Disney sine klassikere med jentene i Hayao Miyazaki sine filmer (som for øvrig er fryktelig gode) og hvis du gidder kan du også lese hele greia her.

Til forskjell fra prinsessene i Disney sine filmer lever ikke de japanske hovedrollene kun for den store, romantiske kjærligheten (som man ikke må misforstå, er ok den òg…), men også for familie, venner, eventyr og politikk. Nå skal jeg ikke skryte på meg å ha sett alle filmene fra Studio Ghibli, men i de jeg har sett, opptrer hovedrollene som mennesker framfor jenter. De er alle sammen fryktelig aktive, i motsetning til de fleste av Disney sine prinsesser, og de sover sjeldent i hundre år. De har valg og de velger og de er forbilder som viser at det faktisk går an å fikse ting på egenhånd.

Jeg er skuffa over Tornerose. Skuffa over passive barndomshelter som uten en gang å reflektere noe videre over saken, tar til takke med husvask, glitter og den første og beste (nå er det vel kanskje sånn at det bare er én…) prinsen som kommer rekende. Jeg lurer på om (og når) Disney noen gang kommer til å lage animasjonsfilmer som viser at man ikke bare trenger å sitte å vente, men at det faktisk også er greit å gjøre de tingene man har lyst til innimellom. At drømmeprinsen finner man mens man er på eventyr og at Prinsen med majuskel er han som blir med på morroa istedenfor å bare sitte aleine på den hvite hesteryggen hele dagen.