Eksibisjonisme i Paris.

Metroen i Paris er fylt til randa av musikere med varierende talent og det er nesten umulig å komme seg fra én stasjon til en annen uten å treffe på en av dem. Det de alle må ha til felles – de er der jo, alle sammen – er et ønske om å bli sett. Selvfølgelig akkompagnert av et like stort ønske om å bli hørt og om å tjene en slant eller til livets opphold.

Metromusikantene mener at bidraget deres til kulturen er verdt plass, så de tar den. De tar med seg det de eier av talent og stiller seg opp til både spott og …spe. De spiller sanger fra gamle tv-serier og sanger vi alle kan, uten å ane hvem som sang den til å begynne med. Dag etter dag framfører de samme strofene mens de venter på å bli sett. Alle unntatt én.

Hun, som de andre, tenker hun har noe som resten burde få ta del i. Hun synger, og i dag har hun fått låne en mikrofon og en høytaler. Hun har forberedt seg. Hun har øvd og hun har pugga og hun er så klar som hun bare kan bli. Hun tar en mikrofon og en høytaler under armen og hun drar til Miromesnil.

Når hun kommer fram, finner hun plassen hun mener hun fortjener og hun tar den, men ikke som de andre. Hun synger og hun ønsker å bli hørt… men hun vil ikke bli sett. Hun stiller seg med ansiktet mot veggen og hun fremfører Wuthering Heights. Hun høres, men hun finnes ikke. For så lenge hun ikke ser oss – ser vi ikke henne.

Ikke i Mali…

Han står ikke stille som de fleste og han løper heller ikke, med stresskofferter under armene, som resten: han nærmest danser. Vugger mellom sidene, før han i takt med rytmen fra hjula tar ett skritt tilbake; så ett skritt fram. Ett skritt ned og ett skritt opp. To ned og ett opp nå, ett ned og føtter som kolliderer. Blikk fra de som venter og fra de som ikke har tid. Et ansikt med blikk som flakker. Mellom mennesker og maskin og han vugger. De fleste og resten forsvinner i samme retning og han blir igjen. Ett skritt ned og ett skritt opp. Trappa ruller opp og
han danser to ned og ett opp nå. Trappa ruller opp og han danser.

Jeg danser ikke, for det er lenge siden jeg kjørte rulletrapp for første gang. Så han ser på meg og han smiler og han snakker og han sier:
“il n’y a pas comme ça au Mali!”