Kvinnemars.

For fjerde år på rad arrangeres 0803-bloggen for å markere kvinnedagen og for første gang blir jeg med. Har du også lyst til å skrive litt, kan du takke ja til den åpne invitasjonen som ligger på Sonitus.

Kjedelig Disney – beklagelige prinsesser.

Det skjedde en gang for litt over et halvt år siden at jeg dro i operaen for å se Tornerose svinge seg til Pjotr Iljitsj sine toner fra slutten av 1800-tallet. En så vakker historie, om en vakker prinsesse og en Prins med majuskel (men desverre ikke så mye annet å skryte av). Danse kan de, medlemmede av Nasjonalballetten og glitre kan de, alle menneskene ansvarlige for kulisser og kostymer. Vakkert var det, men etter ca. 2 timer og 50 minutter var desverre alt jeg satt igjen med skuffelse.

Jeg var skuffa da og litt over at halvt år seinere er jeg det fremdeles. Så inderlig skuffa over Tornerose og hennes manglende evner til å ta seg fram for egen maskin. Det er ikke så fryktelig lenge siden jeg var yngre enn det jeg er nå, og det er dermed bare naturlig at min Tornerose ser ut akkurat sånn som Disney tegna henne i 1959. Vanligvis er jeg storfan av Disney sine klassikere, men Tornerose har jeg aldri vært noe særlig begeistra over og nå fikk hun meg til å tenke og jeg tenker fremdeles.

Når Tornerose ikke lenger danser vals på russisk, er det ikke så merkelig å etter hvert skulle begynne å sammenligne henne med alle de andre prinsesseskikkelsene Disney opp igjennom åra har gitt meg som rollemodeller: Snehvit, Askepott og Ariel for å nevne noen av de åtte glitrende jentene som Disneys har latt pryde forsida til den offisielle prinsesse-hjemmesida si. Alle vakre og med noen variasjoner i framgangsmåten, på jakt etter Prinsen – igjen med majuskel, vett og penger til å ta seg av dem på ekte prinsevis. Før jeg fortsette, kan du jo se Target Women sin versjon av saken:

Etter mye søking rundt om på internett har jeg kommet fram til at jeg enten er dårligere med søkemotorer enn hva jeg trodde eller at det ikke finnes så mye stoff om temaet som jeg skulle ønske. Noe av det jeg derimot har funnet er en tekst som sammenligner kvinnelige hovedroller i Disney sine klassikere med jentene i Hayao Miyazaki sine filmer (som for øvrig er fryktelig gode) og hvis du gidder kan du også lese hele greia her.

Til forskjell fra prinsessene i Disney sine filmer lever ikke de japanske hovedrollene kun for den store, romantiske kjærligheten (som man ikke må misforstå, er ok den òg…), men også for familie, venner, eventyr og politikk. Nå skal jeg ikke skryte på meg å ha sett alle filmene fra Studio Ghibli, men i de jeg har sett, opptrer hovedrollene som mennesker framfor jenter. De er alle sammen fryktelig aktive, i motsetning til de fleste av Disney sine prinsesser, og de sover sjeldent i hundre år. De har valg og de velger og de er forbilder som viser at det faktisk går an å fikse ting på egenhånd.

Jeg er skuffa over Tornerose. Skuffa over passive barndomshelter som uten en gang å reflektere noe videre over saken, tar til takke med husvask, glitter og den første og beste (nå er det vel kanskje sånn at det bare er én…) prinsen som kommer rekende. Jeg lurer på om (og når) Disney noen gang kommer til å lage animasjonsfilmer som viser at man ikke bare trenger å sitte å vente, men at det faktisk også er greit å gjøre de tingene man har lyst til innimellom. At drømmeprinsen finner man mens man er på eventyr og at Prinsen med majuskel er han som blir med på morroa istedenfor å bare sitte aleine på den hvite hesteryggen hele dagen.

Hva man lærer på universitetet.

Da Gud hadde skapt jorda og alle dyra, skapte han menn. De første mennene på jorda brukte tida på å jakte og på å spise kjøtt. Desverre hadde Gud glemt å gi mennene noe særlig med kokkekunnskaper og det tok ikke lang tid før de gikk lei av å spise det samme kjøttet dag etter dag.

En av de klokeste blant mennene hadde lagt merke til at de andre dyra hadde koner til å stelle hjemme. Dette var ingen dum idé og sammen med de andre gikk han til Gud for å spørre om ikke de også kunne få kvinner. Sånn kunne mennene fortsette å jakte mens kvinnene stelte i stand maten hjemme.

Da Gud hadde hørt hva mennene hadde å si ba ham dem om å dra ut og drepe et dyr hver. Da alle mennene var kommet tilbake fra jakta, ba Gud dem om å legge fram dyra de hadde drept. Noen av mennene hadde tatt med seg griser, andre hadde drept gaseller. Ganske mange hadde fanga og drept aper, men ingen hadde tatt med seg noen elefant, for de var alle alt for tunge.

Så skapte Gud dyra om til kvinner og alle mennene fikk hver sin kone til å stelle hjemme. Gud lot hver av kvinnene beholde egenskapene til dyret mannen deres hadde drept. De kvinnene som Gud laga av griser blei late. Alle mennene som hadde drept aper fikk kvinner som krangla og skreik, mens antilopene blei til de vakreste kvinnene av alle. Da Gud hadde skapt om alle dyra til kvinner så han at det ikke var noen smarte blant dem, for ingen av mennene hadde drept noen elefant.

Simone de Deuxmillehuit.

Kanskje er det bare jeg som har misforstått – kanskje er det alle de andre. Men der sto jeg da. Jeg og et sammenkrølla sitat. Krølla sammen og forsøkt bretta ut, baklengs, for deretter å bli klistra på alle landets prøveromsspeil..

I følge Simone er ikke kvinne noe man er, men noe man blir. Prøveromsspeilet vil gjøre meg til kvinne ved å presse på meg (enda) flere ting. Du ser jo så bra ut i den genseren – riktig så kvinnelig. Kvinne er noe man blir ved å kjøpe, kjøpe seg belter, kjøpe seg klær, og det ene plagget mer glitrende enn det andre.

Kvinnestatusen er visstnok noe man må jobbe med. Både fullkornsfrokoster (som hjelper til med å passe linja) og uendelig sladder om Britneys morsinstinkt er deler av det andre kjønns skjebne. Femti tips til å tilfredsstille ham i senga og nåde den som ikke følger reglene. Nåde den som ikke daglig skrubber vekk appelsinhud, nåde den som viser det minste tegn til svakhet.

Det ble ikke noen genser på meg, jeg gadd ikke. Jeg får heller varme meg med en caffè latte; på lettmelk, naturligvis. Den inneholder jo kun 1,5 % fett og forhåpentligvis også litt Omega-3. Kanskje er det bare jeg som har misforstått – jeg håper det er alle de andre.