Eksibisjonisme i Paris.

Metroen i Paris er fylt til randa av musikere med varierende talent og det er nesten umulig å komme seg fra én stasjon til en annen uten å treffe på en av dem. Det de alle må ha til felles – de er der jo, alle sammen – er et ønske om å bli sett. Selvfølgelig akkompagnert av et like stort ønske om å bli hørt og om å tjene en slant eller til livets opphold.

Metromusikantene mener at bidraget deres til kulturen er verdt plass, så de tar den. De tar med seg det de eier av talent og stiller seg opp til både spott og …spe. De spiller sanger fra gamle tv-serier og sanger vi alle kan, uten å ane hvem som sang den til å begynne med. Dag etter dag framfører de samme strofene mens de venter på å bli sett. Alle unntatt én.

Hun, som de andre, tenker hun har noe som resten burde få ta del i. Hun synger, og i dag har hun fått låne en mikrofon og en høytaler. Hun har forberedt seg. Hun har øvd og hun har pugga og hun er så klar som hun bare kan bli. Hun tar en mikrofon og en høytaler under armen og hun drar til Miromesnil.

Når hun kommer fram, finner hun plassen hun mener hun fortjener og hun tar den, men ikke som de andre. Hun synger og hun ønsker å bli hørt… men hun vil ikke bli sett. Hun stiller seg med ansiktet mot veggen og hun fremfører Wuthering Heights. Hun høres, men hun finnes ikke. For så lenge hun ikke ser oss – ser vi ikke henne.

Kjedelig Disney – beklagelige prinsesser.

Det skjedde en gang for litt over et halvt år siden at jeg dro i operaen for å se Tornerose svinge seg til Pjotr Iljitsj sine toner fra slutten av 1800-tallet. En så vakker historie, om en vakker prinsesse og en Prins med majuskel (men desverre ikke så mye annet å skryte av). Danse kan de, medlemmede av Nasjonalballetten og glitre kan de, alle menneskene ansvarlige for kulisser og kostymer. Vakkert var det, men etter ca. 2 timer og 50 minutter var desverre alt jeg satt igjen med skuffelse.

Jeg var skuffa da og litt over at halvt år seinere er jeg det fremdeles. Så inderlig skuffa over Tornerose og hennes manglende evner til å ta seg fram for egen maskin. Det er ikke så fryktelig lenge siden jeg var yngre enn det jeg er nå, og det er dermed bare naturlig at min Tornerose ser ut akkurat sånn som Disney tegna henne i 1959. Vanligvis er jeg storfan av Disney sine klassikere, men Tornerose har jeg aldri vært noe særlig begeistra over og nå fikk hun meg til å tenke og jeg tenker fremdeles.

Når Tornerose ikke lenger danser vals på russisk, er det ikke så merkelig å etter hvert skulle begynne å sammenligne henne med alle de andre prinsesseskikkelsene Disney opp igjennom åra har gitt meg som rollemodeller: Snehvit, Askepott og Ariel for å nevne noen av de åtte glitrende jentene som Disneys har latt pryde forsida til den offisielle prinsesse-hjemmesida si. Alle vakre og med noen variasjoner i framgangsmåten, på jakt etter Prinsen – igjen med majuskel, vett og penger til å ta seg av dem på ekte prinsevis. Før jeg fortsette, kan du jo se Target Women sin versjon av saken:

Etter mye søking rundt om på internett har jeg kommet fram til at jeg enten er dårligere med søkemotorer enn hva jeg trodde eller at det ikke finnes så mye stoff om temaet som jeg skulle ønske. Noe av det jeg derimot har funnet er en tekst som sammenligner kvinnelige hovedroller i Disney sine klassikere med jentene i Hayao Miyazaki sine filmer (som for øvrig er fryktelig gode) og hvis du gidder kan du også lese hele greia her.

Til forskjell fra prinsessene i Disney sine filmer lever ikke de japanske hovedrollene kun for den store, romantiske kjærligheten (som man ikke må misforstå, er ok den òg…), men også for familie, venner, eventyr og politikk. Nå skal jeg ikke skryte på meg å ha sett alle filmene fra Studio Ghibli, men i de jeg har sett, opptrer hovedrollene som mennesker framfor jenter. De er alle sammen fryktelig aktive, i motsetning til de fleste av Disney sine prinsesser, og de sover sjeldent i hundre år. De har valg og de velger og de er forbilder som viser at det faktisk går an å fikse ting på egenhånd.

Jeg er skuffa over Tornerose. Skuffa over passive barndomshelter som uten en gang å reflektere noe videre over saken, tar til takke med husvask, glitter og den første og beste (nå er det vel kanskje sånn at det bare er én…) prinsen som kommer rekende. Jeg lurer på om (og når) Disney noen gang kommer til å lage animasjonsfilmer som viser at man ikke bare trenger å sitte å vente, men at det faktisk også er greit å gjøre de tingene man har lyst til innimellom. At drømmeprinsen finner man mens man er på eventyr og at Prinsen med majuskel er han som blir med på morroa istedenfor å bare sitte aleine på den hvite hesteryggen hele dagen.