Ja, du leste riktig og jeg løper i vei. Jeg labber og lapper, i skog og på hullete trimballer og det er på tide å få tre måneder med flat mark, frityr, loff.. ost og brus ut av blodårene.
På tide og da er det praktisk å ha en tisiders oppgave hengende over hodet. Kroppen blir glad, vi får se hvor lenge det holder og tips til hvordan ta imot og holde på arbeidslysten tas imot – med glede.
Visumet mitt gikk ut på dato. Senegals nyansatte innenriksminister viste ingen tegn til å ville fornye det og siden jeg verken har særlig med penger, eller er videre flink til å flørte – valgte jeg (framfor å prøve å komme meg ut av landet uten visum) å pakke sammen og dra hjem.
Hjemme er fint. Hjemme har skog, 17mai og hjemme har klare farger i mange valører. Jon mener at grunnen til dette er at Europa har høyere oppløsning enn Afrika, men jeg tror nok at mangel på blybensin, søppelbål i sentrum og ørken også spiller inn.
Klare farger, frisk luft og menn i Baye Fall-kostymer som spiller djembe på torvet i Kristiansand. Løpetightsen er tatt fram, men Sus: det kommer nok til å ta en stund før jeg klarer å holde tritt.. I juni flytter jeg inn på Sogn og i juli begynner ferien.
Før ferien skal det skrives oppgave og så snart jeg gidder, skal jeg begynne.. i dag.
Sus mener man ikke alltid trenger å skrive lange og viktige innlegg. Derfor skal jeg, i dag, kun informere dere om at jeg snart skal spise breiflabb på spyd og at jeg flyr avgårde til Paris i morra.
Jeg skal også mase litt på visse personer (les igjen: Sus) som ikke har gitt meg beskjed om (som de lovte..) de har fått seg leilighet eller ikke. Jeg regner ikke med at leiligheten min har internett i kveld heller, så jeg ringer deg i morra.
Y: jeg har kjøpt maske til deg. Sus: jeg håper ikke du er allergisk mot nøtter. Jon: jeg liker deg og Jenny: kakerlakker legger egg.. i kapsler.
Jeg har endelig og for alvor forstått at når det kommer til internett, er internettkaféene i dette landet ganske så ubrukelige. Dermed blir oppdateringene desverre litt skjeldnere (og kortere) enn både ønska og tidligere planlagt.
Streiken er over. Jon har dratt hjem. Etter mye om og men har Blindern kommet opp med et alternativt opplegg og selv om streiken er over, drar jeg også snart hjem. Hjem for å skrive oppgave og for å avlegge eksamen. Hjem, og jeg besøker Jon på veien.
Hjem. Om noen uker. Eller dager. Jeg har søkt om forlengelse av visumet og for fjorten dager siden sa innenriksministeriet at jeg kunne komme tilbake om ti. I går heiste det på skuldrene og sa “kom tilbake når det passer deg”. Nå har det seg sånn at jeg var der av en grunn – i går. Det var da det passa, men jeg prøver igjen i morra og hvis ikke jeg får noe nytt visum innen fredag er det fullt mulig at jeg blir nødt til å fly av gårde allerede neste tirsdag.
Det er desverre ikke fryktelig lenge til tirsdag, så hvis det er noen som føler de har bruk for en eller annen fiffig senegaleffekt og vil jeg skal ta den med: får dere værsågod si ifra. I mellomtia skal jeg gjøre mitt beste for å bli så solbrent jeg bare klarer. Jeg skal spise med hendene og jeg skal, atter en gang, prøve å overbevise meg selv om at den senegalesiske nasjonalsporten er verdt inngangspengene.
Jon er i Senegal: livet er fint.
Vi er i Saint-Louis og jeg tror ikke jeg gidder å prøve meg på noe mer internettjakt før på fredag. Den fine (store) datamaskinen jeg har betalt for å låne bruker så vanvittig lang tid på å gjøre de tingene jeg ber den om, og jeg har mer lyst til å drikke ting som er kalde enn å sitte her og kopiere norske bokstaver fra Wikipedia.
|
