For å fange høna, må man begynne med kyllingene.

Jeg kan høre naboen gjennom kjøkkenvifta. Jeg hører det vaskes opp og jeg kan nesten få tak i ord. Øret har vært vendt opp mot lyden i noen minutter nå, men jeg har ennå ikke turt å gi meg til kjenne, ikke prøvd å si “hallo”. I tilfellet de også kan høre meg, forholder jeg meg rolig, observerende, lyttende. Jeg tenker at hvis jeg står her lenge nok, kan jeg finne ut av hvem disse andre menneskene er.

Kanskje er det ikke naboen i det hele tatt. Kanskje bor de inne i vifta, de som får alt til å snurre og lage lyd hver gang jeg trykker på knappen. Lyset over komfyren har gått, så nå vasker de nok opp i mørket.

Minuttene går og det klirrer i glass og det sies noe jeg nesten kan forstå. Rørene gjør det vanskelig å få tak i ord. Jeg vurderer å gi meg til kjenne, prøver nesten å si “hallo”, men så jeg lar det være. I frykt for at de også kan høre meg, forholder jeg meg passiv enn så lenge. Én dag, en annen dag, når jeg blir tøff nok, skal jeg finne ut av hvem disse andre menneskene er.

Jeg har ikke oppdatert bloggen i det siste, men nå er det på tide og det fordi jeg tilfeldigvis fant denne trådstarteren på Kvinneguiden.no sine forumsider for noen minutter siden og ikke klarer å holde det for meg selv:

“Søsteren min liker å lese. Det er jo i og for seg ikke noe problem at hun liker det, men jeg tenker at det er jo egentlig en ganske dyr hobby. Kan tenke meg at hun vært år bruker ekstremt mange penger på bøker. Derfor tenkte jeg at det kanskje finnes noen utleie-butikker for bøker, i samme stil som videoutleie-butikker. Liksom hvis mange leser den samme boken trenger det jo ikke å være så dyrt, og når en person har lest en bok så kan en ny personie boken. Jeg har søkt litt rundt men finner ingen bokutleie-butikker, er det noen her som vet om de eksisterer eller?”

Jeg innrømmer at jeg revurderer internett… en smule, men at jeg likevel kommer til å skrive et nytt innlegg om ikke alt for lenge. Sannsynligvis.
PS: anbefaler å trykke på lenka og å lese hele tråden… jeg har ikke flere ord.

Jeg flyr til Norge om en uke eller så og kommer til å oppdatere fra hovedstaden da. I mellomtida foreslår jeg å tenke litt på Brylcreem og kanskje lage en liste over alle fordelene ved å ha hodet fullt av “urovekkende sunt” hår…

Gratulerer med dagen Pita!

Da er eksamenskappløpet endelig i gang. “Hva heter datatilsynet i Frankrike?” og “hvor stor kapasitet har en CD-R?”, spørres det. Jeg aner ikke… ikke da, ikke nå og jeg gidder heller ikke finne ut av det. Og jeg nekter å bry meg noe mer om “informatikk” på fransk…

Tida går fort og franskmennene elsker å finne upraktiske løsninger. Bare en halv time seinere var det derfor duka for eksamen nr 2 – på engelsk og som følgende: “During World War I, what did France want to do in Syria? Did (og legg endelig merke til den deilige oversettinga fra fransk her) she do it? What were her reactions to English actions in Syria?” No stress, jeg har oversikt og jeg svarer i vei. Til jeg plutselig stopper opp – til jeg ser plakatene på veggen.

Som resultat av vårens influensakaos har den franske regjeringa nemlig slått til med et par tiltak for å minske risikoen for smitte… og da har de, blant annet, bestemt seg for å nå ut til folket med informasjon (propaganda?) om hvordan man holder seg frisk… Denne informasjonen henger nå side om side med alle andre påminnelser og påbud rundt om i byen , på metroen og universitetet, og består i all hovedsak av tre punkter:

1: Hold Dem for munnen når De hoster. Slik unngår De å smitte Deres neste.

2: Vennligst kast alle papirlommetørkler i søppeldunken når De er ferdig med dem. Dette holder byen ren og forebygger smitte.

3: Vask hendene Deres flere ganger om dagen – med sepe og i minst tre minutter hver gang. Dette forebygger smitte av bakterier og virus og De unngår å smitte deres neste.

Jeg leser… bruker litt tid på de livaktige og engasjerende illustrasjonene som følge med teksten og klarer ikke lenger å tenke på eksamen, for dette er virkelig noe for seg selv (og mye mer interessant). Det er riktignok sant at en god del franskmenn har et helt absurd forbruk av lommetørkler og at de ofte synes det er greit å oppbevare dem i lomma etter at alle (!) sorgene er snytt ut. Kanskje trenger de av og til en påminnelse om at lomma man ofte har hånda i (gjerne rett før man hilser på andre) ikke nødvendigvis behøver å være en søppelbøtte… men å vaske seg? …flere ganger om dagen?

Jeg er kanskje naiv, men jeg liker å ta det for gitt at når jeg har tatt i noe skittent… da vasker jeg hendene etterpå. Særlig i romantikkens hovedstad skulle man tro at folk visste å såpe seg inn med jevne mellomrom, men så er vel dette kanskje bare en storby som alle andre. Folk er folk uansett hvor de bor og når sant skal sies, er det jo lenge siden jeg først konstanterte at ikke alle parisere er like gode å lukte på…

Tilbake til virkeligheten. Det som slår meg mest av alt ved dette synet, er imidlertid ikke selve budskapet på plakatene, men heller at Sarkozys regjering ser på det som sin oppgave å oppdra nasjonen de har ansvaret for. Og de gjør det grundig. De forteller den både hvor og hvordan den skal gå på metroen, de sjekker vesker for å utelukke ting som sier pang og de passer på at det alltid er nok kampkledd politi (les: militær) i gatene til at folk kan føle seg trygge.

Og så nå… Nå har de altså, i tillegg til alt dette, tatt på seg oppgaven med å lære bort hygiene. Jeg lurer i et øyeblikk på om jeg er tilbake på barneskolen, men så ser jeg med ett at eksamensvakta som tidligere leste opp “regler for overvåkning og disiplin ved eksamen i høyere utdanning” skuler i min retning. Jeg husker at jeg er i Paris …og bare halvveis ferdig med besvarelsen, for hva gjorde egentlig Frankrike i Syria?

Det er offisielt: jeg digger Grand Prix. Jeg har lenge gjort mitt ytterste for å skjule det, men nå går det ikke lenger. Musikken strømmer ut av høytalerne, lyset nærmest flommer over på scenen og artistene glitrer. På rekke og rad kommer sangene og de både fenger og fenger (absolutt) ikke. I brorparten av tilfellene har jeg ingen anelse om hva artistene egentlig synger om, men det har jeg ikke tid til å tenke på nå.

Det hele går så fort og før jeg aner det er det tid for å stemme. “Kom igjen! Votez!” De russiske programlederne har begynt å rope og jeg skjønner ikke lenger hvilket språk de prøver å snakke. Norge har spilt, det er alt som telles. Så kommer det uunngåelige … “og husk at du ikke kan stemme på ditt eget lands bidrag”, sier dommerne og i et øyeblikk kjenner jeg på skuffelsen.

Men ikke lenge. Plutselig går det opp for meg at “JO, det kan jeg!” Jeg drar fram den franske mobilen. Jeg sender en melding, jeg sender to og Frankrike svarer. De sier: “merci d’avoir voté pour la Norvège!” og jeg tenker at jeg egentlig ikke gjør noe annet enn det jeg plikter til. Jeg leser resten av meldinga og det står: “Il vous reste encore quelques minutes pour continuer à voter… A tout de suite”.Frankrike håper på å sees igjen og snart, så jeg sender én melding til. Jeg sender den fjerde og jeg kan ikke lenger la være å tenke at jo, jeg var der… jeg hjalp Alexander Rybak fram mot finalen i 2009.

…Ennå ikke fått nok av Grand Prix sier du? Fortvil ikke, for det er bare én dag igjen til i morra. Er du derimot litt lei og kanskje en av dem som fremdeles ikke skjønner helt åssen teksten til hr. Rybak egentlig henger sammen? …Synes du det er litt dumt? Savner du tida da Grand Prix-sangene blei sunget på norsk og føler du kanskje at all engelsken nå om dagen er litt slitsom og at den legger en demper på feiringa di? Fortvil ikke, for  Zahid Ali har nemlig oversatt “Fairytale” for deg… til nynorsk:

Til sommeren lanseres musikktjenesten Wimp som i følge VG.no skal konkurrere med Spotify om flest brukere i nord. Begge programmene lar deg streame, og dermed høre, musikk på nettet. Gratis, eller til en tier om dagen. Jeg liker musikk og sammen med studentlommeboka mi, synes også jeg det er ok med sånne gratistjenester.

Jeg har imidlertid ingen Spotifykonto og det er mulig at jeg heller ikke kommer til å registrere meg hos Wimp når den kommer… det får tida vise. Enn så lenge holder jeg meg til Deezer.com – den franske versjonen, som (ikke få panik) også finnes på engelsk og som av en eller annen grunn har gått de norske teknologijournalistene hus forbi.

Til forskjell fra både Wimp og Spotify krever Deezer verken noen nedlastning, installering eller penger. Alt den ber deg om er å åpne en konto og så lar den deg streame så mye du bare orker. Gratis. Det lønner seg nok å lage et par spillelister og organisere favorittmusikken litt siden søkerresultatene av og til kan virke litt kaotiske, men dette tar ikke lang tid, er heller ikke vanskelig og jeg nekter å klage.

Så… finn deg en favoritt, skru den på og dans. Dans så lenge du gidder og inviter gjerne en venn til å gjøre det samme når du er ferdig.

På Aftenposten.no leser jeg om “Kassadamen som hatet kunder” og får med en gang jeg ser tittelen assosiasjoner til Stieg Larssons “Menn som hater kvinner”, uten å helt skjønne hvor sammenhengen ligger. Jeg leser om hvor kjipe franske kunder kan være og om hvor synd det er på kassadamene og jeg tenker med ett at Aftenpostens korrespondent i Paris neppe kan ha vært innom nærbutikken min i 14. arrondissement.

Riktignok møter kassadamene her, som i andre dagligvarebutikker, motgang. De sier “bonjour” 350 ganger om dagen og vel så det og de trenger tillatelse fra sjefen til å gå på do. De trenger det òg til å annullere varer fra kassa når det trengs… og dårlige kunder finnes alltid. Jeg vet ikke om kundene i 14. arrondissement er spesielt kjipe og at kassadamene derfor har gitt opp (for det virker som om de har gjort nettopp det), men jeg synes allikevel ikke det er særlig flatterende at de svarer med å oppføre seg på en måte som ville fått meg sparka på dagen hjemme i Oslo.

Det er liten vits å klage over kundene når man ikke er interessert i å gjøre en innsats selv. Trekk litt i smilebåndene selv en gang i mellom – se meg i det minste i øynene mens dere ønsker meg “bonjour”. Jeg smiler til dere hver gang jeg handler og det kan da umulig koste dere så mye bare å se på meg. Jeg gjør alt jeg kan for at dere skal trives på jobb, så ta det ut på sjefen og muligens systemet før dere velger å overse meg fullstendig ved å snakke i telefonen, lese et brev dere har fått… eller bestemmer dere for å skrelle en appelsin og spise den (!) mens jeg står med pengene i hånda – klar til å betale for varene som allerede er slått inn.

Anna Sams “største belønning er at 170000 kolleger nå kan gå på jobb med løftet hode”, skriver Aftenpostens korrespondent i Paris. Jeg lurer på om kassadamene ytterst i 14. arrondissement i det hele tatt har fått med seg at denne boka finnes og jeg lurer på om den får dem til å tenke bedre om seg selv. Idiotiske kunder finnes alltid og en god del av dem “bør skamme seg”, men kjære kassadamer: det er faktisk mulig å fokusere på de kundene som smiler og det går an å smile tilbake… selv om det ofte koster litt.

Metroen i Paris er fylt til randa av musikere med varierende talent og det er nesten umulig å komme seg fra én stasjon til en annen uten å treffe på en av dem. Det de alle må ha til felles – de er der jo, alle sammen – er et ønske om å bli sett. Selvfølgelig akkompagnert av et like stort ønske om å bli hørt og om å tjene en slant eller til livets opphold.

Metromusikantene mener at bidraget deres til kulturen er verdt plass, så de tar den. De tar med seg det de eier av talent og stiller seg opp til både spott og …spe. De spiller sanger fra gamle tv-serier og sanger vi alle kan, uten å ane hvem som sang den til å begynne med. Dag etter dag framfører de samme strofene mens de venter på å bli sett. Alle unntatt én.

Hun, som de andre, tenker hun har noe som resten burde få ta del i. Hun synger, og i dag har hun fått låne en mikrofon og en høytaler. Hun har forberedt seg. Hun har øvd og hun har pugga og hun er så klar som hun bare kan bli. Hun tar en mikrofon og en høytaler under armen og hun drar til Miromesnil.

Når hun kommer fram, finner hun plassen hun mener hun fortjener og hun tar den, men ikke som de andre. Hun synger og hun ønsker å bli hørt… men hun vil ikke bli sett. Hun stiller seg med ansiktet mot veggen og hun fremfører Wuthering Heights. Hun høres, men hun finnes ikke. For så lenge hun ikke ser oss – ser vi ikke henne.