Jeg klarer meg selv. Til og med ganske fint har det vist seg, men jeg vet ikke om jeg er voksen. For jeg er ikke sikker på hva det er. Holder det å bli 18 og fullføre videregående, begynner jeg i aller høyeste grad å bli voksen, men av en eller annen grunn tror jeg ikke at det holder. Og innimellom lurer jeg ganske mye på hva det egentlig er som skal til for å kunne smykke seg med denne tittelen: Et slags diplom som jeg til stadig får av folk jeg ikke kjenner, men ikke er sikker på om jeg er klar for å ta med meg hjem og ramme inn.

Siden jeg er ferdig med vårens eksamensrunde, leser jeg for tida flere romaner enn hva jeg gjorde i, for eksempel, slutten av april. Akkurat nå leser jeg om da Erlend Loe gikk rundt og lurte på akkurat det samme som meg. Hans løsning på problemet var å samle sammen en gruppe gutter (eller menn, dette er fremdeles litt uvisst) for å bosette seg på en øy langt ute i Stillehavet i et par uker. Sånn tenkte Erlend at han skulle bli voksen, for han tenker visst som meg: at det ikke bare holder å sitte på skolebenken i noen år, fylle 18 og kalle seg mann. Eller som i mitt tilfelle: dame.

I utgangspunktet kan jeg være positiv til en sånn tur som et slags overgangsrituale, men så langt har både Erlend og de andre ligget rett ut i flere dager. Været i Stillehavet er nemlig varmere enn man skulle tro, og det synes jeg høres både slitsomt og unyttig ut. Så jeg velger å bli her jeg er, mens jeg leiter etter jobb og håper at det kanskje er et steg i riktig retning. Jeg har tross alt allerede vært i Afrika, så kanskje kan jeg regne dette som min stillehavsekspedisjon og overgang til voksenlivet. Jeg fikk i alle fall sett mye sand og vann:



Da jeg var liten trodde jeg at damer og menn hadde noe magisk ved seg som gjorde at de var voksne, men etterhvert har jeg skjønt at de bare er gode til å late som. De fleste jeg treffer er nemlig ikke voksne på ordentlig og lurer like mye som meg på om de noen gang kommer til å bli det, “kanskje jeg blir voksen når jeg får meg hus, barn og bil?” sier de. Jeg er ikke sikker. Og jeg tenker at det fremdeles er en liten stund igjen til jeg faktisk får disse tingene, jeg vet jo ikke en gang hvordan man kjører en bil. Så kanskje skal jeg bare la spørsmålet ligge litt til. Så får vi se hva som skjer.

Mye fram og tilbake med andre ord. Både mellom hus, men også på Internett og jeg begynner å bli litt lei. Og jeg begynner å tenke at det hadde vært hyggelig å kunne bo på ett sted i mer enn et år av ganga. Og trives. Så jeg gjør det jeg kan best én siste gang: jeg flytter. Men denne ganga tilbake til et sted hvor jeg har trivdes før og mener og tror jeg kan trives igjen. Alle de gamle møblene, bloggpostene og bildene er borte, og jeg begynner på nytt. Og denne ganga håper jeg på å bli.