Sakte, men sikkert.

Jump to Comments

Etter snart fem uker med wolofkurs er jeg blitt akkurat så flink at når jeg hører “Francesca, jëkkër” og “sénégale” i samme setning, ja så kan jeg forstå at noen (les: min senegalesiske mamma) er interesserte i å gifte meg bort. Når dette også blir bekrefta på fransk, med tillegg “jeg ber til Allah om at du må finne deg en bra senegalesisk mann”, nikker jeg høflig og er glad for at det ikke er alt for mange dagene igjen før jeg flytter min vei..

Da jeg dro avgårde til min første undervisningstime, fikk jeg beskjed av menneskene jeg bor sammen med om at jeg ikke burde bruke mer enn en måned på å lære meg språket.. flytende. Det har gått en måned: jeg snakker langt ifra korrekt (eller ok..) og de skuffede ansiktene er ikke lette å gjemme.

Det er heller ikke lett å skulle forklare at siden jeg er vant til å forholde meg til både ordbøker og grammatikk, og fordi min eneste samtalepartner er en fem år gammel jente – tar det litt tid. Jeg har ikke superhukommelse, så istedenfor holder jeg meg litt i bakgrunnen, snakker så mye jeg kan når jeg gidder (orker) og drar til Frankrike i august for å ta del i nok et utveklsingsprogram.

Man får visstnok aldri nok av utveksling og siden jeg først er så godt i gang, har jeg denne gangen søkt om å få følge et årskurs i wolof (og forhåpentligvis litt historie, siden det foreløpig ser litt dårlig ut her). Jeg satser på at Paris kommer til å lære meg akkurat så mye fransk som det jeg trodde jeg skulle lære dette semesteret og at jeg etterhvert blir så glad i Senegal at det faktisk går an å bruke språket til noe fornuftig når jeg en gang må bli voksen og finne meg en jobb..

 Jeg satser på at jeg har god tid og på at den som går sakte i skogen, faktisk klarer å fange fuglen til sist: “ndànk, ndànk mooy jàpp golo ci ñaay”.

10 Kommentarer

Filed under Dager, Dakar