Man jigéen laa.

Jump to Comments

Etter at jeg i går så meg nødt til å snakke til en voksen mann på gata på samme måte som til toåringen her hjemme for å få ham til å slippe taket i armen min, har jeg aldri følt meg mer klar for å vaie med blodrødt flagg i tog gjennom hovedstadens gater.

Etter å ha søkt meg gjennom store deler av internett, ser det imidlertid ut som om kvinnedagsarrangementene i Dakar enten er ikkeeksisterende eller bare fryktelig godt gjemt. Ingen debatter, ingen paroler: kun en TVreklame for buljong og på en hundreårsdag som denne er det i grunn en smule vanskelig å helt få grep om hvordan kvinner flest egentlig har det i Senegal.

Å være jigéen i Dakar kan til tider være slitsomt når man ennå ikke er helt vant til all sanda og det ofte er litt for varmt. Når man i tillegg er utlending og annethvert butikkbesøk ender i frieri og man nærmest må kjefte på folk for å få lov til å gå opp en trapp uten hjelp, er det ofte lettere å bli irritert enn smigra . “Pass på så du ikke skader deg nå”, og hvordan forklare at beina mine faktisk virker helt fint, uten å fornærme deg?

Jeg, for min del, setter ikke videre stor pris på å bli ropt etter på gata, klådd på eller at en stor del av de senegalesiske mennene jeg har truffet så langt enten behandler meg som glass eller en visumsøknad. Etter en måned i Dakar savner jeg noen å kunne snakke ordentlig med: uten at det ligger noe annet enn ønsker om vennskap til bunns og jeg håper de dukker opp etterhvert som studiene, forhåpentligvis, begynner.

I mellomtia er det bare å smile så hardt man klarer, og kanskje forsvinner aggresjonen litt etterhvert. Kanskje finner jeg også noen gode sider ved å bli behandla på en måte som ofte ikke ligner noen ting jeg er vant med fra før, og kanskje er det bare på tide å si “gratulerer med dagen”.

2 Kommentarer

Filed under Dakar, Kvinne