mars 6, 2008...10:26 pm
Aldri mer skjærgårdens datter.
Da jeg var liten ville jeg bli havfrue. I dag har det endelig gått opp for meg at dette ikke kommer til å skje med det første og jeg er i bunn og grunn en smule skuffa. Grunnen til det insette nederlaget er ikke mindre enn et par gule svømmeføtter og ellers matchende snorkleutsyr og uansett hvor vakre og sommerfugl-lignende svømmetakene mine vanligvis er, ser det ut som om jeg nå må se slaget om barndomsdrømmen tapt ved snorkling. Hvis jeg øver en stund er det nok mulig at jeg kanskje, etterhvert, klarer å koordinere både padling med føttene og pusting (denne praktiske egenskapen som jeg vanligvis tar for gitt), men jeg tviler på at det noen gang kommer til å bli særlig grasiøst..
Da hjelper det å kunne bruke årer. Padling i kano får jeg til, særlig akkompagnert av et par gode sjømannsviser. Uten å nevne at de eneste visene Louise og jeg klarte å komme på der vi padlet i vei, i motvind langs Dakars kyst var de om kapteinene.. henholdsvis Sabeltann og Sortebill, tar jeg med åpne armer imot tips til hvilke viser (gjerne med opphav i det blide sørland) som bør læres utenatt til neste utflukt.
Og mens jeg først er full av salt og tanga fremdeles ikke er helt vasket bort fra mellom tærne, finnes det også en samtale fra rundt et kafébord som trenger oppfølging og hjelp fra interesserte parter (ja, deg). Etter turen til N’Gor for en liten stund siden, viser det seg nemlig at våre senegalesiske venner ikke vet å flyte på ryggen i det supersalte vannet og forklaringene på dette fenomenet var mange. Diskusjonen gikk livlig for seg: noen mente at det ikke er mulig å flyte uten å slappe av, andre at det umulig flytes uten å svømme. Noen mente igjen at problemet ikke lå i svømmeferdigheter, men i biologien (les: kjønn). Jenter flyter, gutter gjør ikke: årsaken ligger i kjønnsorganene og jeg venter spent på flere teorier rundt dette interessante temaet, for av havet får man nemlig aldri nok.
Skriv et svar