Uke tre.

Jump to Comments

Etter en (les: mange) peptalk fra Jon har jeg bestemt meg for å bli flink og istedenfor å se på tv heele dagen, har jeg heller prøvd å bruke den siste uka til lesing og tegning. Med de ungene som bor her i huset er dette imidlertid et prosjekt uten like og jeg må ofte ty til enten nøkler eller en busstur for å kunne finne en arbeidskrok fri for snørr og konstant mas om godteri. Men det funker sånn halvveis: jeg har lest litt om Midtøsten, omtrent alt som Wikipedia synes jeg bør vite om feminisme og jeg har funnet ut av at kameraet mitt ikke er en scanner, men at det går an å bruke det til noe halvveis fornuftig allikevel. Resultatet ligger under “Mitt Dakar” i lenkelista til høyre.

 

Siden sist har jeg blitt solbrent. Jeg har kjørt mer drosje, mer buss og jeg lært at mat stekt i olje på fryktelig høy varme ikke nødvendigvis regnes som frityr (hvis ikke man lager pommes frites: da er det frityr) selv om det både freser og lukter akkurat som på hamburgerrestaurantene. Jeg har opplevd å bli servert stekt (fritert) “bogskinke” av halalslaktet kylling etter at jeg spesifikt spurte etter frukt og hver morra den siste uka har jeg fått loffbaguetten min tulla inn i en dansk avis fra 2005.

 

Med andre ord ikke så fryktelig spennende.. Resten av Senegal har nemlig vært tre dager i Touba og feiret le grand magal, mens jeg har vært i Dakar og pugget wolof. Resten av Senegal inkluderer Jenny og det er mulig at hun skriver mer spennende om pilgrimsreisen enn hva jeg hadde gjort om jeg hadde giddet å kopiere av diverse internettsider og -leksikon. Resultatet ville mest sannsynlig minnet litt for mye om et ungdomsskoleessay og vi vet alle hvor artige de pleier å være, så da finner jeg heller på noe annet.

 

Ettersom det har vært ganske stille på UCADfronten i det siste tenkte jeg at bussen sikkert hadde begynt å kjøre forbi universitetsporten igjen. Det har den ikke og dermed har jeg lært å kjøre car rapid aleine. De små, fargerike bussene uten skilting om hvor de skal og med folk både hengende og slengende i bakdørene er visst selve symbolet på kollektivtransport her i Dakar. Jeg har ikke helt fått med meg akkurat hva som er greia, men det virker som om det bare er å finne en buss og spørre hvor den skal. Hvis den kjører dit du vil, er det bare å hoppe inn og trykke seg ned i et sete sammen med femten andre som, forhåpentligvis er litt bedre kjent i området enn det jeg er og dermed kan si i fra hvis man plutselig kjører feil vei.. 

1 kommentar

Filed under Dakar