Dele?

Jump to Comments

Etter et par småeksistensielle kriser på vei ut mot havet, snudde vi om og dro på hotellferie hos Louise istedenfor. Like greit. Stranda kan vente til en annen dag og på veien ned til Fann fikk vi et par hyggelige drosjeturer jeg ikke har lyst til å være foruten. Drosjesjåfør nummer én satte oss av på feil sted og den andre ble fratatt lappen midt i en rundkjøring. Kjempeartig. Nummer to visste iallefall hvor vi skulle og fikk kjørt oss dit på midlertidig lapp. Oppdatering av lisenser og kjentmannsprøver er visstnok noe man ikke tar så tungt på i dette landet. Andre ting som heller ikke ser ut til å være så viktige er å

1: passe på at frontruta er i én del,

2: ha bilen i én del (må man feste felgene med strips, så må man).

 

Da hjelper det at trafikken er så tett at det praktisk talt er umulig å komme opp i en fart på over 30km/t og at man kan velge hvilken bil man vil sitte på med: ikke den med strips.

 

De siste to dagene har vært sykedager (som jeg håper og i grunn regner med er over for denne gang) og jeg har lært både ett og annet om hvordan ting foregår i gata mi og sikkert også i en del andre gater rundt forbi. Hvordan man IKKE kan sove aleine når man er syk og hvor viktig det er å fortelle alle i gata om hva som skjer hjemme hos seg selv. Etter en del timer på sengekanten bestemte jeg meg nemlig i går kveld, modig som jeg er, for å gå i butikken på hjørnet og kjøpe meg litt vann. “Asalaa maalekum” har jeg lært meg å si og vanligvis får man også et “maalekum salam” tilbake: denne gangen byttet ut med “hei, går det bra? Jeg hører du har diaré?”. Festelig, men siden mannen i butikken vet hva som skjer, er det ingen grunn til at ikke dere som leser også skal få vite..

 

Ungene i huset mitt forstår etter to uker fremdeles ikke at vi snakker forskjellige språk og når de som tidligere var sjenerte nå etterhvert tør å snakke (mye) med meg, kan det bli litt slitsomt i lengden. Det er nemlig ikke så mye klokt å få ut av en femåring som forstår akkurat så mye fransk at jeg til slutt ikke gidder å bry meg og heller svarer på norsk. “Hva heter du?” er omtrent det eneste vi kan få til: “jeg heter Francesca, hva heter du?”. Mens jeg fremdeles var i Caen fikk jeg blant annet tips om at det var lurt å ta med seg tegnesaker til Dakar. Barn elsker tegnesaker / jeg elsker tegnesaker. Jeg forsikret meg før jeg dro om at tusjene som jeg kjøpte på vår alles kjære Carrefour kunne gjøre ethvert barn lykkelig. Jeg husker nemlig akkurat hvor kult jeg selv syntes det var da jeg var liten (eller 23) med tusjer som lukter eple og jordbær, så dette kunne ikke slå feil. Skuff. At ikke småungene her ikke skjønner hva jeg sier er greit, men etter å ha brukt et kvarter på å prøve å forklare femåringen hvordan hun skulle tegne en sol, må jeg inrømme at jeg ble en smule motløs.

 

Barneoppdragelsen i Pikine ligner på det meste i og rundt Dakar og ikke så mye på ting man er vant med hjemmefra. Her løper ungene rundt som de vil: smaker på spiker og henger over rekkverket i tredje etasje og hvis du vil ha dem til å gjøre noe “kan du bare si at de skal få sjokolade, så gjør de det”. Det blir av en eller annen merkelig grunn folk av de som bor her óg, men grunnen må jeg kanskje komme tilbake med seinere. I mellomtia har jeg, for første gang oppretta passord på Pcen etter at “søstera” mi, som er like gammel som meg, syntes det var helt naturlig å åpne kofferten min, ta ut maskinen og skru den på mens jeg var ute av rommet. Her deler man nemlig på alt og hvis tastaturet mitt er gått litt amok etter at folk uten vanvittig mye datakunnskaper har prøvd å finne fram på norsk maskin med sand og maur mellom tastene, så er det helt greit. Alt mitt er nemlig ditt, bare ikke Pcen min, iallefall ikke uten at du spør først.

 

Og der kom kjenningsmelodien til CSI. Dubbet til fransk, hurra!

2 Kommentarer

Filed under Dager, Dakar