På oppfordring fra Sus.

Sus mener man ikke alltid trenger å skrive lange og viktige innlegg. Derfor skal jeg, i dag, kun informere dere om at jeg snart skal spise breiflabb på spyd og at jeg flyr avgårde til Paris i morra.

Jeg skal også mase litt på visse personer (les igjen: Sus) som ikke har gitt meg beskjed om (som de lovte..) de har fått seg leilighet eller ikke. Jeg regner ikke med at leiligheten min har internett i kveld heller, så jeg ringer deg i morra.

Y:  jeg har kjøpt maske til deg. Sus: jeg håper ikke du er allergisk mot nøtter. Jon: jeg liker deg og Jenny: kakerlakker legger egg.. i kapsler.

Så blei det tirsdag..

Jeg har endelig og for alvor forstått at når det kommer til internett, er internettkaféene i dette landet ganske så ubrukelige. Dermed blir oppdateringene desverre litt skjeldnere (og kortere) enn både ønska og tidligere planlagt.

Streiken er over. Jon har dratt hjem. Etter mye om og men har Blindern kommet opp med et alternativt opplegg og selv om streiken er over, drar jeg også snart hjem. Hjem for å skrive oppgave og for å avlegge eksamen. Hjem, og jeg besøker Jon på veien.

Hjem. Om noen uker. Eller dager. Jeg har søkt om forlengelse av visumet og for fjorten dager siden sa innenriksministeriet at jeg kunne komme tilbake om ti. I går heiste det på skuldrene og sa “kom tilbake når det passer deg”. Nå har det seg sånn at jeg var der av en grunn – i går. Det var da det passa, men jeg prøver igjen i morra og hvis ikke jeg får noe nytt visum innen fredag er det fullt mulig at jeg blir nødt til å fly av gårde allerede neste tirsdag.

Det er desverre ikke fryktelig lenge til tirsdag, så hvis det er noen som føler de har bruk for en eller annen fiffig senegaleffekt og vil jeg skal ta den med: får dere værsågod si ifra. I mellomtia skal jeg gjøre mitt beste for å bli så solbrent jeg bare klarer. Jeg skal spise med hendene og jeg skal, atter en gang, prøve å overbevise meg selv om at den senegalesiske nasjonalsporten er verdt inngangspengene.

Pausefisk.

Jon er i Senegal: livet er fint.

Vi er i Saint-Louis og jeg tror ikke jeg gidder å prøve meg på noe mer internettjakt før på fredag. Den fine (store) datamaskinen jeg har betalt for å låne bruker så vanvittig lang tid på å gjøre de tingene jeg ber den om, og jeg har mer lyst til å drikke ting som er kalde enn å sitte her og kopiere norske bokstaver fra Wikipedia.

Full av ost / snokesnut er superut.

Ost.. inntrykk. Jeg trenger nok en liten stund til å få førdøyd begge deler, men så snart det er gjort, lover jeg å komme sterkere tilbake. I mellomtia er det bare å lenke siste del av overskriften til dagens rettssak mot lederen for studentrådet og de som er interesserte i utviklingen ved UCAD, kan ta en titt på denne artikkelen (og vil du gjerne ha den oversatt, hjelper Babel Fish deg så godt den bare kan.. her).

Do you hear the people..

..synge, kaste stein, arresteres? Da politiet tok seg inn på campus, var det ikke bare for å svare murstein med tåregass, men også for å arrestere lederen for studentrådet. Arrestere lederen for å få has på resten av studentpakket. 11 dager har gått og både påska og frigjøringsdagen er feira og ferdige. Meninga var at herr President skulle løslates første virkedag etter ferien.. vel og merke hvis resten av studentene oppførte seg ordentlig på det planlagte allmøtet i går: mandag.

Mandag kom, mandag gikk: man venter på fredag, jeg venter på Jon. Politiet kaller det å “forsikre seg mot at studentene finner på noe mer tull”, men jeg lurer på om ikke man hadde spart både papir og blekk ved å bruke kortere og mer presise ord, og selv om dokpro ikke er enig med meg, velger jeg allikevel å foreslå “gisseltaking”. Det er enkelt: så lenge myndighetene føler seg trua, forblir lederen for studentrådet bak lås og slå. Og er det noen som lurer på hvordan det er mulig å tvinge studenter tilbake til slitte skolebenker? -les avsnittet en gang til.

Så man venter på fredag og ser hva som skjer. Jeg venter på tirsdag, på besøk og hvis ingenting, er det fullt mulig at selvstudium som tidligere nevnt, blir bytta ut med hjemreise. Senegal er fint, jeg vil gjerne bli, men det får da være grenser for hvor lenge man skal gå rundt å lure på hva man skal gjøre neste uke, hvem man skal forholde seg til og hva man skal gjøre neste dag.

I tillegg til at studentene streiker har også resten av landet (og forsåvidt også resten Afrikas vestkyst: trykk her og her) begynt å murre over livet, og særlig kostnaden av det. Det er nemlig sånn at prisene stiger, stiger mye, stiger ofte. Vil du ha en kylling på markedet må du fort ut med 3000cfa (rundt 36 kr) og vil du heller spise grønt, får du værsågod betale 4 kr appelsinen. Med en gjennomsnittslønn på ca 3700 kr i året* er det ikke rart senegaleserne er lei, frustrerte og småsultne. Det er heller ikke rart at de demonsterer. De synger, kaster stein og politiet tar turen fra universitetsområdet, ned til sentrum, kun for å være med på leken.

Verden er stor, Senegal er lite, men det er allikevel vanskelig å få oversikt over hva som egentlig foregår. Selv om slagordet “ici, on ne rencontre pas des problèmes – que la réalité”** fremdeles står sterkt, virker det som om en del av landets befolkning synes det begynner å bli litt for mye av det gode. Og når man ikke kan ty til andre midler enn streik: da tyr man til streik og viktigheten av lønnsoppgjøret i Norge krymper i forhold..

Jeg skal ikke si at jeg ikke er skuffa over å (mest sannsynlig) ikke få studert noe dette semesteret, for det er jeg og supercalifragilisticexpialidociously sådan, men så er senegalesernes mulighet til gratis utdanning i eget land og råd til mat med ett viktigere enn mine lusne studiepoeng. Selv om jeg gjerne skulle hatt både dem og stipend fra Lånekassa..

 

*med hilsen fra Wikipedia og DnB NOR sin valutakalkulator.

**det finnes ingen problemer, kun virkelighet.